• nytt om markeder
• politisk stabilitet
• reisetips og sikkerhet
• investeringspolitikk og rammebetingelser
• økonomisk utvikling
• markedsmuligheter
• innblikk i EU
• eksport- og importkrav
• toll og avgifter
• betaling/finansiering
• eksportjus
• transport og logistikk

• artikler i eksportaktuelt

KINA i Afrika: What’s in it for Afrika?

Kina har en enorm appetitt på energi. For å hente hjem naturressurser har landet i dag rundt 800 statseide selskaper som opererer i 13 forskjellige land i Afrika. Spørsmålet er: hva får de afrikanske landene igjen for Kinas inntog i Afrika?

Ifølge Dagens Næringsliv bevilget kinesiske myndigheter i 2006 tyve milliarder dollar over en treårsperiode for å finansiere handel og infrastruktur i Afrika. Landene som Kina i dag satser i, er blant annet Kongo (Democratic Republic of Congo), Sudan, Mosambik, Angola, Zimbabwe, Senegal, Gabon, Etiopia, Kenya, Nigeria, Zambia og Sør- Afrika. I denne artikkelen skal vi se nærmere på Kongo og Sudan som eksempler.

Investerer i infrastruktur
I en årrekke har Verdensbanken rangert Kongo som det verste stedet i verden å gjøre forretninger. Landet har et ikke-fungerende rettssystem, et stort og ineffektivt byråkrati og nesten totalt fravær av infrastruktur. Hovedstaden Kinshasa lider av trafikkork, ikke på grunn av stort antall biler, men på grunn av veienes tilstand. I fjor rangerte Transparency International landet som nummer 168 av 179 land i forhold til korrupsjon (hvor land nummer én har minst korrupsjon).

Ingen av disse forholdene ser ut til å skremme kinesiske statseide selskaper. I september i fjor signerte Export-Import Bank (banken Kinas regjering bruker til å distribuere utenlandske penger) en avtale med Kongos regjering verdt 6,5 milliarder dollar om å finansiere forbedringer av landets infrastruktur. I tillegg ble det inngått en avtale verdt to milliarder dollar som innebærer konstruksjon og vedlikehold av landets gruver.

Måneden etter ble en liknende avtale signert med China Development Bank. Summen som kinesiske selskaper investerte i infrastruktur i Kongo i 2007 var mer enn tre ganger så høy som Kongos årlige statsbudsjett, og omtrent ti ganger den summen vestlige donorer har lovet landet hvert år frem til 2010.

Reduksjon av fattigdom
I Kongo pekes det stadig på at deres land burde være et av de rikeste landene i verden. Landet er rikt på mineraler, noe som innebærer at landet sitter på verdens største reserver av kobolt og tantal (et sjeldent metall som brukes i kretssystemet i mobiltelefoner og bærbare PC-er). Kongo er også rikt på kopper, diamanter, gull, magnesium, uranium og sink.

Likevel er Kongo et av de fattigste landene i verden. Output per år per hode er kun 714 dollar, og landet er nummer tre fra bunnen på FNs globale ranking. Over halvparten av Kongos innbyggere har ikke tilgang til rent vann, og forventet levetid er mindre enn 46 år. Hovedstaden Kinshasa har mer enn 15 millioner innbyggere, men ikke noe kloakksystem.

I en kronikk i Aftenposten hevder Tore Westberg at Kina har klart det som Afrika har mislykkes i, nemlig å redusere fattigdommen reelt. Denne reduksjonen av fattigdom er skjedd gjennom industrialisering og ekstern handel. Videre peker han på at Kina i tidsrommet 1964 til 2005 har plassert ut 10 000 jordbrukseksperter og 15 000 leger i 47 afrikanske land og behandlet 180 millioner afrikanske pasienter.

Bedre vilkår for afrikanske eksportvarer
Fordelene med Kinas voksende appetitt på naturressurser er på mange måter åpenbare: større etterspørsel fra Kina fører til høyere priser og presser opp volumet og verdien på afrikansk eksport. For land som også selger fabrikkerte varer er kanskje regnestykket ikke fullt så klart, men ifølge The Economist trolig fortsatt positivt. Konkurranse fra kineserne kan ha økt kostnadene på tilførsel av råmaterialer, holdt lønningene lave og ført til reduserte priser på varene.

Likevel, i de fleste tilfeller er dette mer enn veid opp for både av økt behov for import i Kina og av økningen globalt i kjøpekraft takket være billige kinesiske varer. I tillegg kan det argumenteres med at kinesiske investeringer gir afrikanske land arbeidsplasser og eksportinntekter. Det vil også være en fordel at billige kinesiske varer finner veien til Afrika fordi fattige mennesker nødvendigvis må kjøpe billige varer.

Korrupte og udemokratiske regjeringer
Det er på den annen side også forhold som viser at Kinas inntog i Afrika ikke er helt uproblematisk. I krigsherjede og fattige land i Afrika trenger innbyggerne desperat handel, investeringer, økonomisk vekst og den økning i levestandard dette kan bringe med seg. På den andre siden er en korrupt og pengefattig regjering mindre i stand til å transformere Kinas investeringer og handel til fordel for folket.

Dette argumentet henger tett sammen med Vestens innvendinger mot Kinas interesser i Afrika, nemlig at Afrika foretrekker samhandling med Kina fremfor Vesten fordi Kina fører en ”ikke-innblandingspolitikk”. Vesten på sin side stiller ofte krav og kommer med sanksjoner. Kina høster kritikk fra vestlige demokratier som mener at landet beskytter diktatorer og despoter for å sikre seg råmaterialer. Dette undergraver Vestens arbeid med å skape demokrati og åpenhet i Afrika.

Et eksempel som underbygger dette argumentet er kinesiske selskaper som har investert 15 milliarder dollar i Sudan siden 1996, primært i oljeindustrien. Investeringsavtalene med Kina har vært spesielt fordelaktige for Sudan siden USAs sanksjoner fra 1997 har holdt de største oljeselskapene borte fra landet.

Rundt 10 prosent av Kinas oljeimport kommer fra Sudan. Dette har gitt Kina insentiver til å legge ned vetorett i Sikkerhetsrådet mot forslag om sanksjoner mot Sudan. Men det finnes også eksempler på at Kina har gått bort fra sin ikke-innblandingspolitikk i Afrika. Kina har blant annet presset på Sudan for å slippe inn FN-styrker i Darfur.

Frykter for afrikanske arbeidsplasser og miljø 
Utenlandske NGOer er bekymret for hvordan de nye kinesiske investorene oppfører seg i Afrika. De viser til Angola hvor kinesiske kontraktører og arbeidere hindrer arbeidsløse lokale å få jobb. Det er anslått at i underkant av en million kinesere jobber og bor i afrikanske land. I en kronikk i Aftenposten trekker Helge Rønning frem Sør-Afrika som eksempel på at flere store tekstilfabrikker har måttet stenge og gi tapt for konkurransen fra Kina.

NGOer frykter også at kinesiske selskaper vil ta snarveier når det gjelder sikkerhet og ikke ta hensyn til arbeidsmiljølovverk og miljøstandarder. Kina har blant annet investert i skogdrift nord i Mosambik, og driver det som blir betegnet som rovhugst.

Kilder:
- Aftenposten (Tore Westberg)”Afrika har mye å lære av Kina” 27.11.2005
- Aftenposten (Helge Rønning) ”Imperialisten Kina i Afrika” 04.10.2005
- Dagens Næringsliv 23.04.2008 “Asiatisk inntog I Afrika”
- Financial Times Special Report “Africa- China Trade” 24.01.2008
- The Economist: “A ravenous dragon. A special report on China’s quest for resources”. 15.03.2008
- The Economist: “The sound of silence”. 07.02.2008
- The Economist: “The new colonialists”. 13.03.2008
- The Economist: “Still scrambling” 22.11.2007