Klausuler om lovvalg og tvisteløsning i internasjonale kontrakter
Klausuler om lovvalg og tvisteløsning bør med i enhver internasjonal kontrakt, men de må utformes med kunnskap og omhu for ikke å bli mer til skade enn til nytte. Et annet poeng er at norsk tvistelov bør brukes.
Enhver avtale bør ha en klausul om lovvalg som viser hvilken lov som skal anvendes for å tolke avtalen dersom den er uklar og for å løse en tvist. Enhver avtale bør også ha en klausul om tvisteløsning (dvs. megling, teknisk skjønn og alminnelig domstol eller voldgiftsdomstol).
En del forretningsfolk er uforsiktige med slike klausuler. Enten mangler klausulene eller de er skrevet på en klønete måte, eller klausulenes innhold blir til ulempe for den norske parten.
Når klausulene mangler
Dersom partene glemmer å avtale slike klausuler, kan det gi katastrofale konsekvenser for den norske parten fordi tvisten da skal løses etter eksisterende internasjonale overenskomster og nasjonale regler. Her er tre konkrete eksempler:
1. En russisk distributør brukte som argumenter ovenfor en av våre klienter at de ikke trengte en skriftlig avtale fordi det kunne forkludre samarbeidet. Vi gjorde vår klient oppmerksom på at dette var et godt forhandlingstriks fra en smart forhandler. Ved fravær av en skriftlig avtale, har man ingen klausul om lovvalg og tvisteløsning.
Dette kunne innebære i dette tilfellet, anvendelse av russisk lov (som mildt sagt er litt uoversiktlig med blanding av bl.a. lovgivning fra Frankrike og ulike delstater i USA), og bruk av russisk domstol. Vel en ordning som kunne koste vår klient mye penger. Ved en tvist ville den russiske parten kunne ha tvunget vår klient til et fordelaktig forlik (ikke for nordmannen men for russeren!) under trussel av å gå til en domstol i Sibir.
2. Flere belgiske distributører bruker samme forhandlingstriks mot norske eksportører. Selvfølgelig forteller de ikke at dette medfører automatisk anvendelse av den unike belgiske loven (unik i Europa) som gir en enedistributør en meget sterk beskyttelse (lang oppsigelsestid og høyt avgangsvederlag). Disse elementene kan ellers begrenses ved en skriftlig avtale.
3. En fransk klient laget en avtale på 1/3 side med en norsk agent og en norsk distributør uten klausul om lovvalg/tvisteløsningen. Verken agenten eller distributøren gjorde en god jobb, og klienten tapte en stund hele det norske markedet. Klienten sa opp begge, uten å spørre oss på forhånd.
Begge de norske firmaene benyttet seg av franske regler som ga dem større rettigheter enn de norske. De gikk med hensikt mot klienten i en fransk domstol. Den lokale franske advokaten til vår klient, uten peiling på utenlandsk rett og særlig norsk rett, krevde anvendelse av fransk lov selv om norsk rett skulle anvendes. De to vant saken og vår klient måtte betale mange hundre tusen kroner i avgangsvederlag. Dersom norsk lov hadde vært anvendt, hadde de ikke hatt krav på noe.
Når klausulene er dårlig utformet
Dersom partene lager dårlige klausuler, kan de tilsidesettes av dommeren. En klient fra Litauen laget en klausul hvor han blandet både voldgift og bruk av alminnelig domstol. Hans tidligere partner, nå motpart, la skylden for uklarheten på vår klient og gikk til norsk domstol. Voldgiftsklausulen ble satt til side og det medførte en dyr saksbehandling for klienten. Dersom klausulen hadde vært bedre, ville saken ha versert for domstolen i Vilnius. Dette ville ha vært et insitament for et rimelig forlik.
Dersom eksportøren godtar en helt spesiell lov eller verneting, kan det bli så dyrt med en rettssak at eksportøren kan bli nødt til å godta et dårlig forlik. For å ta et ekstremt eksempel, bør man ikke godta Khartoum (Sudan) eller Kandahar (Afghanistan). Da blir sjansene små for å vinne en sak pga. korrupsjon.
Dersom avtalen inneholder klausuler som pålegger den andre parten å betale konvensjonalbot eller renter, kan man bare glemme kravet fordi Sharia (loven i Koranen) som anvendes i disse landene, tillater ikke dette.
En klient gikk med på en klausul om lokal lov og verneting i Bergen (ikke den norske Bergen, men Bergen i New Jersey i USA). Det medførte at den oppsagte franchisetakeren kunne kreve et betydelig avgangsvederlag pga. en spesiell lokal lov. Dersom Norge eller New York var blitt valgt, ville et slikt krav ikke ha ført frem.
Norsk verneting en fordel
Selv om jeg også har en fransk advokatbevilling i tillegg til den norske, vil jeg ikke anbefale valg av fransk verneting. Jeg har for dårlig erfaring, særlig når det gjelder saksbehandlingstid. I en sak i Boulogne-sur-Mer, ble rettsmøtet utsatt 6 ganger og det tok mer enn to og et halvt år å få en rettsavgjørelse. Dersom en rettsavgjørelse påankes, kan saken ta 3-5 år, avhengig av hvor du er i Frankrike.
Dette taler for norsk verneting og bør brukes av norske avtaleparter under forhandlinger. Dette gjelder ikke bare forhandlinger med franske parter, men også forhandlinger med parter fra alle land hvor behandlingstiden er lang. Grunnen (og argumentet) er følgende: Siden den nye norske tvisteloven trådte i kraft 1. januar i 2008, er det innført nye regler for enklere og raskere saksbehandling.
Det finnes regler som reduserer muligheter for forhalingstaktikk og en regel om at rettsmøtet skal holdes innen seks måneder etter stevningen. Kort behandlingstid betyr mindre tap av arbeidstid. Det betyr også lavere advokatkostnader fordi advokaten ikke trenger å sette seg inn i saken flere ganger i løpet av lang tids behandling. En annen fordel: norske dommere har språkkunnskap og de pleier å godta bilag på engelsk. Og det finnes mange advokater i Norge som kan flere språk. Dette er til fordel for begge parter.