Eksportkontoll, art. 1: EU-praksis gir føringer også for norske bedrifter
Eksportkontroll har kommet sterkere på dagsordenen de siste årene, ikke minst pga. internasjonal terrorisme. I to artikler ser vi nærmere på eksportkontrollregimene i EU og Norge som begge har eller kan få stor betydning, også for norske eksportører. Vi starter med EU.
Utenrikspolitikk foran næringspolitikk, sikkerhetshensyn framfor salgsønsker. Disse avveielsene er viktig å ta inn over seg enten vi snakker om EUs eller norsk eksportkontroll. EUs politikk eller atferdskode for eksportkontroll er nedfelt i åtte hovedprinsipper, som i praksis langt på vei også tilsvarer norsk politikk.
1. Risikoen for at varene ikke havner hos riktig mottaker
Du som eksportør tror at kjøper er en høyst vanlig bedriftskunde. Men kjøper fungerer, med eller mot sitt vitende, som stråmann for sluttbruker. Det er spesielt frykten for at våpen eller varer av militær betydning havner hos terroristorganisasjoner som opptar EU.
I tvilstilfeller blir eksportøren ofte avkrevd en sluttbrukerattest fra den angivelige kjøperen. I noen saker anser EU selv en slik attest fra kjøper som utilstrekkelig.
2. Mottakerland med aggressive ambisjoner
Utenfor Europa, men også på Balkan og i flere av etterfølgerstatene til det gamle Sovjetunionen, er det omstridte eller uavklarte grenser. Våpeneksport fra et EU-land til et regime som er i strid med nabostaten, kan være med på å forrykke maktbalansen mellom to stater eller stabiliteten i en hel region.
Ikke bare våpen og ammunisjon, men også teknologi av militær betydning (elektronisk kommunikasjonsutstyr, transportmidler og annet) kan være med på å forrykke maktbalansen og stabilitet i en region. Her er det tydelig at utenrikspolitikk kommer foran næringspolitikk, og da hjelper det ikke om slike hensyn lå langt hinsides det eksportøren forestilte seg da han inngikk kontrakten.
3. Manglende respekt for menneskerettigheter i mottakerlandet
Det er verd å merke seg at respekt for menneskerettigheter ikke bare er et tema i politiske festtaler, men av direkte betydning for regulering av eksport av forsvarsmateriell og strategiske varer. Det er således langt fra kurant å eksportere varer til land som for eksempel Zimbabwe, Myanmar og Usbekistan, hvor respekten for menneskerettigheter har svært dårlige kår. Oppfølgingen fra EU har her blant annet vært i form av forbud mot salg av utstyr til opprørspoliti og likende mottakere i flere land.
4. Sterk indre uro i mottakerlandet
Dette kriteriet minner sterkt om et viktig prinsipp i norsk eksportkontroll; forbudet mot forsendelser til land i krig, borgerkrig, eller hvor slike situasjoner truer.
Betegnelsen ”sosiale høyrisikoland” kan være en merkelapp for land der etniske, religiøse og sosiale grupper står så steilt mot hverandre. Selger kan anse at han har en sivil og ”fredelig kjøper” i Libanon, i Sudan eller i Kosovo og så videre, men det er slett ikke sikkert at kjøpers nabo ser det slik.
5. Muligheten for at varene ikke kommer fram til rett mottaker
Selv om det her er nyanser, minner kriteriet sterkt om det første punktet .
6. Varekjøp som underminerer økonomisk utvikling i fattige land
Det er et faktum at diktatorer og lite representative regimer i fattige land ikke sjelden er langt mer opptatt av våpen og prestisje enn av innbyggernes ve og vel - spesielt for de landene som på FN-språket kalles Minst Utviklede Landene (MUL). Det er tydelig at kjøp av avanserte våpensystemer og høyteknologiske varer av militær betydning som regel snarere underminerer enn fremmer økonomisk utvikling.
EU har derfor blitt mye tydeligere på at det er grenser for hvilke varer EU-eksportører kan tillate seg å selge, spesielt til land som også er mottakere av betydelig utviklingsbistand.
7. Manglende respekt for internasjonale avtaler
Det skal normalt mye til for at FNs sikkerhetsråd går til det drastiske skritt å vedta sanksjoner overfor medlemsland. Men det har skjedd, historisk blant annet overfor land som Angola og Liberia. I dagens nyhetsbilde er det særlig FNs sanksjon (UN SCR 1737) av 23. desember 2006 mot Iran som er i fokus.
Både EU, Norge og USA har sluttet seg til en rekke internasjonale avtaler for å begrense eller bekjempe:
• våpeneksport
• salg av kjernefysisk materiale og
• biologiske masseødeleggelsesvåpen
Problemet er sjelden de 30-40 landene som deltar i de forskjellige eksportkontroll-regimene. Hovedutfordringen er det store flertallet av verdens land som står utenfor disse kontrollsystemene, og spesielt land og regimer ”vi ikke liker å sammenlikne oss med”.
8. Land med relasjoner til internasjonal terrorisme og med manglende respekt for internasjonal rett
Formuleringen kan minne om utsagnet til USAs president George Bush om”ondskapens akse”. Det finnes solide indikasjoner på at enkeltland, for å si det diplomatisk, ser gjennom fingrene med terroristorganisasjoners virksomhet på egen jord. Det gjør at også kjøpere i disse landene, om enn ufortjent, kan få et ”suspekt” stempel.
Også handel innen EU omfattes av eksportkontroll
Det kan virke som en selvmotsigelse at eksportkontroll håndheves også innad i tollunionen eller fellesmarkedet EU. Men det finnes eksempler på inntil tre og fire ukers saksbehandling før godkjenning av ”internsalg” av våpen, ammunisjon og strategiske varer i EU.
Våpenfabrikanter i EU har dannet en lobbyorganisasjon for å minske og aller helst oppheve, det de mener er en intern handelshindring i EU. Saken illustrerer likevel til fulle vårt innledningspoeng. De som tror at salg av våpen, ammunisjon, ”flerbruksprodukter” og ditto teknologi er business og ikke politikk, er dessverre ikke à jour med internasjonal økonomisk politikk anno 2007.
I neste artikkel ser vi nærmere på norske eksportkontroll med basis i et flytdiagram som kan hjelpe deg å skille klint fra hvete og fortelle deg hvor du får hjelp om du er i tvil.
Kilder:
- Eksportkontrollseminar den 11. januar 2007, arrangert av Utenriksdepartementets seksjon for nedrustning og ikke-spredning. Innlegg av Erik af Hallström, ambassaderåd, Det finske utenriksministeriet.
- Ole-Morten Parelius, seniorrådgiver, Utenriksdepartementet.