Remburs og transport, art. 3: Henger leveringsbetingelse og remburskrav på greip? E-, F- og D-betingelsene
Selv om leveringsbetingelsene i utgangspunktet ikke har noen med betaling å gjøre er det i praksis ofte koblinger mellom rembursutforming og aktuell leveringsbetingelse. Disse koblingene kan fungere både godt og svært dårlig. I den siste artikkelen i denne serien ser vi spesielt se på bruken av E-, F- og D-betingelsene i Incoterms 2000-reglene i forbindelse med remburser.
Sett at partene er blitt enige om salg på F-betingelser (FCA, FOB, FAS). Da er gjerne utgangspunktet at kjøper ønsker å styre transporten.
Hovedtransportør er i dette tilfellet kjøpers forlengede arm. Selger har ikke samme kontroll på om kjøpers transportør kan framskaffe rett dokument i rett form og til rett tid. I praksis går dette stort sett bra. Men dokumentpresenta- sjonen kan bli mer stressende og omstendelig og faren for flere runder med dokumentpresentasjon, med påfølgende ekstra bankgebyrer og betalingsforsinkelser, er generelt større enn ved salg på C-betingelser, der selger og transportør som regel kommuniserer lettere.
En praktisk løsning kan være at partene blir enige om at det ikke skal presenteres noe fraktdokument i det hele tatt under rembursen. Sett for eksempel at partene er enige om å bruke leveringsbetingelsen Free Carrier, FCA, presisert som levert på selgers sted, Incoterms 2000. I rembursen er det som fraktbevis kun krevd et ”Forwarder's Certicate of Receipt” eller en mottakskvittering fra transportøren. Dette som sikkerhet for kjøper for at varepartiet faktisk er mottatt av hans transportør.
Ex Works – en ulogisk rembursklausul
Hva med Ex Works-betingelsen (EXW) i Incoterms 2000 og remburs? Følgende historie kan tjene som en tankevekker. En norsk selger og en iransk kjøper var enige om bruk av remburs samt leveringsbetingelsen EXW, selgers sted, Incoterms 2000. Selger hadde produsert varene. Men kjøpers bil dukket aldri opp. Selger fikk derfor aldri presentert det fraktdokumentet som ble krevd under rembursen. Han kunne derved ikke oppfylle rembursens krav og fikk følgelig ikke betalt for sine spesialprodukter. Vitsen med remburs som sikringsinstrument for selger ble således borte.
Egentlig er EXW en helt ulogisk leveringsbetingelse å bruke i forbindelse med remburs. Dette fordi det eneste dokumentet selger da er forpliktet til å presentere er handelsfakturaen. Både frakt-, tolldokumentasjon og eventuell opprinnelsesdokumenta-sjon knyttet til varens eksport er det formelt kjøpers forpliktelse å framskaffe. Selgers dokumentpresentasjon skjer således helt på kjøpers premisser. Remburslogikken er følgelig satt på hodet. Skal selger presentere kjøpers dokumenter?
”FOB European Port”
En variant av FOB-betingelsen som brukes en del, blant annet i forbindelse med remburser overfor kjøpere i Østen, er ”FOB European Port”, Incoterms 2000. En grunn til dette er at verken selger eller kjøper ønsker å ”låse fraktruten på forhånd”, slik tilfellet er i en del remburser, noe som kan gi både dyre og dårlige fraktløsninger.
En ”FOB European Port”-betingelse kan ”fungere”, gitt at:
• selger og kjøper er enige om hvilke havn og hvor i havnen varene ”svinger over skipets rekke” og
• det går greit for selger å motta riktig fraktdokumentasjon fra kjøpers transportør
En viktig ting å være klar over er at dersom verken selger eller kjøper er blitt enige om hvilken europeisk havn og hvor i havnen skipet ankommer på forhånd, står det kjøper fritt til å velge havn etter FOB-betingelsen i Incoterms 2000. Dette kan gi ubehagelige overraskelser for selger, både mht. ekstra transportkostnader og problemer med å få levert varene i tide om destinasjonen viser seg å være en helt annen enn forventet.
D-betingelser og remburs – problematisk kobling
Blir selger og kjøper enige om å bruke remburs og samtidig avtaler en D-klausul som leveringsbetingelse, må man være klar over at ”likningen remburskrav-leveringsbetingelse” ikke uten videre går opp.
Sett for eksempel av selger og kjøper avtaler DDU, med leveringssted angitt som kjøpers forretningsadresse i Athen, Incoterms 2000. Da blir det ulogisk å kreve et fraktdokument under en remburs fordi det kun er selger som sitter med leveringsløftet og transportrisikoen.
Ikke minst gjelder dette fordi selger ikke skal dokumentere at varene er sendt til Athen, men at de ligger i Athen til kjøpers disposisjon. I dette tilfellet ville det dokumentet det er logisk å kreve under rembursen snarere være en mottakskvittering fra kjøper.
Spesielt ved dør-dør-forsendelser på D-betingelser er det unaturlig å stile transportdokumentet til kjøpers bank, som omtalt i artikkel én. For kjøpers bank vil dette være en svært ugunstig situasjon. Ved en dør-dør forsendelse har kjøpers bank ikke noe pressmiddel overfor kjøper til å betale dersom varetransporten går rett til ham. Sikkerhetskjeden, som er mye av rasjonalet bak rembursen, står således i fare for å rakne.
Et annet alvorlig problem oppstår når levering skjer på D-betingelser og et av dokumentene som kreves under rembursen er et forsikringssertifikat som dekker angitte transportrisiki. Dette sertifikatet er rett og slett umulig å framskaffe på lovlig og ærlig vis fordi du ikke kan forsikre et gode på vegne en part (kjøperen)som ikke sitter med noen risiko knyttet til vareforsendelsen. Bankene vil i slike tilfeller søke å få omgjort leveringsbetingelsen fra en en D- til C-vilkår. Slikt tar tid, koster penger og er ikke uten videre noen god salgsreklame.
Geir Munkelien fra DnBNor Trade Finance har derfor utvilsomt et poeng når han sier at ”i en god remburs står kravene til frakt- og forsikringsdokumentasjon og fraktorganisering i forhold til den leveringsbetingelsen som er valgt.”
En spesiell takk til Geir Munkelien og Harald Gjerholm, DnBNor Trade Finance, for gode innspill, verdifulle tilbakemeldinger og nyttige korreksjoner til denne artikkelserien.