Forbrukervarer og garantier i EØS – et potensielt minefelt
EU-direktivet av 1999 om forbrukersalg og garantier og etterfølgende nasjonale regler har styrket forbrukernes rettigheter i EØS. Norske eksportører/ produsenter kan redusere risikoen som følger av denne forbrukerlovgivningen ved å legge mer arbeid i forberedelsen av sine kontrakter før de inngår avtale med en produsent om kjøp av en vare eller kjøp av komponenter, og ikke minst i avtaler med sine salgsledd. Som en del av denne kontraktsfor- beredelsen bør eksportør og produsent også søke å spesifisere varens tekniske egenskaper i avtaledokumentasjonen.
I Norge gjelder det strenge regler om reklamasjonsfrister for forbrukere, som ikke kan fravikes ved avtale. Den norske forbrukerkjøpsloven gir forbrukeren en reklamasjonsfrist på fem år dersom det foreligger mangler ved en ting som er ment å vare vesentlig lengre enn to år. Norge har altså valgt å tillegge forbrukere større rettigheter enn det som fremgår av EUs forbrukerkjøpsdirektiv, som setter en minste reklamasjonstid på to år.
I andre EØS-land kan det være lovfestet andre reklamasjonsfrister, men disse vil likevel ikke være kortere enn to år. Det anbefales derfor at eksportøren/produsenten undersøker gjeldende forbrukerlovgivning i de land man skal selge en vare.
Rett til å reklamere mot foregående salgsledd
I tillegg gir den norske forbrukerkjøpsloven en rett for forbrukeren til å fremme mangelskrav mot tidligere salgsledd, for eksempel produsenten. Dette medfører at produsenten kan få krav fra parter som ikke er i et direkte kontraktsforhold med ham.
En vesentlig forskjell mellom den norske forbrukerkjøpsloven og EUs forbrukerkjøpsdirektiv, er at denne regressretten i henhold til direktivet kun gjelder for den siste selgeren. I de fleste andre EØS-land er det derfor den siste selgeren som har en slik regressrett.
Noen EU-land går lengre enn direktivet
Som eksempel på annen lovgivning nevnes at forbrukere i Sverige kun kan fremme krav direkte mot siste selger, men dersom selgeren er insolvent, kan krav fremmes mot tidligere salgsledd. I Frankrike kan forbrukere innstevne siste selger, men det er en mulighet for å innstevne også tidligere salgsledd sammen med siste selger.
Hva kan forbrukeren kreve?
Den norske forbrukerkjøpsloven går, som nevnt, lenger enn direktivet. Forbrukeren kan etter den norske forbrukerkjøpsloven ikke kreve mer av produsenten enn hva han kunne krevd av selgeren, men avtalte ansvarsbegrensninger mellom to tidligere salgsledd vil ikke kunne påberopes overfor forbrukeren dersom dette medfører begrensninger i forbrukerens rettigheter.
Siste selger har regressrett
Dersom forbrukeren velger å fremme sitt krav mot den siste selgeren, har sistnevnte i henhold til den norske kjøpsloven, en regressrett mot tidligere salgsledd. Men dersom det er avtalt begrensninger mellom tidligere salgsledd, vil disse begrensningene også gjelde for siste selger som ikke er forbruker. Da disse begrensningene, som tidligere nevnt, ikke vil kunne påberopes overfor en forbruker, innebærer dette en risiko for produsenten dersom det er forbrukeren som retter krav mot ham.
Man kan dermed få en situasjon hvor en norsk forbruker oppdager mangler ved en vare etter fire til fem år. Han velger å fremme sitt krav direkte mot produsenten. Selv om produsenten har avtalt en kortere reklamasjonsfrist og ansvarsbegrensninger med sin avtalepart, kan han ikke påberope seg disse overfor forbrukeren dersom forbrukerens rettigheter da ville blitt begrensede i forhold til forbrukerkjøpsloven.
La oss videre tenke oss at produsenten får et krav mot seg fra en forbruker. Siden forbrukere i Norge kan velge å forholde seg til produsenten, vil produsenten naturlig ønske at ansvaret skal påligge det salgsleddet hvor mangelen oppsto. En mulighet kan da være at produsenten foreslår å dekke utgiftene for en forbruker ved for eksempel en rettslig prosess mot det tidligere salgsleddet, slik at dersom saken skulle føre frem, vil forbrukeren få dekket sitt mangelskrav av det salgsleddet som forårsaket mangelen.
Viktig å sikre seg regressrett
På bakgrunn av det ovennevnte, er det viktig at produsenter/eksportører er seg bevisst de problemstillinger som kan oppstå og sikrer seg en regressrett mot sin underleverandør. En slik regressrett kan imidlertid ha sine begrensninger. Det kan være vanskelig ”kommersielt sett” å bruke overfor en avtalepart med en sterk forhandlings- posisjon. Det kan være kostbart og ulønnsomt å få en rettslig avgjørelse, dersom det skulle oppstå tvist, samt at eksportøren løper en risiko for det tilfelle at avtaleparten ikke lenger er solvent.
Unngå krangel med siste selger
Forbrukeren kan ikke kreve av produsenten/eksportøren rettigheter som går utover de rettighetene som loven gir ham eller som eksportøren selv har gitt garanti for. Det kan imidlertid oppstå uklarheter her dersom siste selger går lengre i å gi produktgarantier overfor forbruker enn det som følger av loven, eventuelt av hva produsenten/eksportøren selv har gitt av slike garantiløfter. Eksportøren bør derfor ta inn en klausul i sine egne salgsbetingelser for forbrukervarer som begrenser forbrukerens rettigheter til det som følger av loven og av eksportørens uttrykte garanti.
Konflikter pga. utilstrekkelig teknisk spesifikasjon
Norske eksportører bør også være klar over at et betydelig antall konflikter mellom eksportør og produsent/underleve- randører oppstår som følge av at avtaledokumentasjonen ikke inneholder tilstrekkelig teknisk spesifikasjon.
Man kan tenke seg en situasjon hvor en forbruker fremmer krav mot eksportøren på bakgrunn av at det foreligger mangler ved en vare. Det viser seg at det er en komponent i varen som forårsaker mangelen. I avtalen mellom produsenten av det endelige produktet, dvs. eksportøren, og produsenten av komponenten fremkommer det ikke hvilke tekniske spesifikasjoner/egenskaper komponenten skulle ha, for eksempel levetid på komponenten. På bakgrunn av dette kan sluttproduktets levetid bli kortere enn eksportøren hadde forventet.
Det er knyttet betydelig risiko til en avtaleprosess mellom to profesjonelle parter hvor de tekniske spesifikasjonene til en vare fremstår som uklare. Det er derfor av vesentlig betydning å spesifisere i avtalen hvilke tekniske egenskaper et produkt skal ha.
I stedet for å fastsette egne tekniske spesifikasjoner, vil det ofte være lettere å oppnå enighet om at et produkt skal tilfredsstille bestemte standarder, for eksempel frivillige standarder fastsatt av fagorganer og/eller standarder pålagt av nasjonale eller internasjonale myndigheter.