Varemerkeregistrering i Europa
Det er flere gode grunner til å registrere et varemerke, men viktigst er muligheten til å hindre andre i å dra nytte av din innsats og opparbeidet goodwill ved å bruke et varemerke som er likt eller kan forveksles med ditt. I tillegg gir registrering godkjennelse for bruk av varemerket, som betyr at du minimerer sannsynligheten for å krenke andres rettigheter ved bruk av merket. Vi ser også på måter og kostnader ved å registrere et varemerke i flere land.
Et varemerke er et kjennetegn som skiller ut identiteten på dine produkter og tjenester i markedet. Ved å registrere varemerket oppnår man enerett til det aktuelle varemerket for en gruppe varer og tjenester i de land hvor varemerket er registrert.
Et varemerke må kunne gjengis grafisk og kan inneholde alle typer tegn. Eksempelvis kan dette være:
Varer i 10 år, men kan fornyes
En varemerkeregistrering har gyldighet i opptil 10 år, og kan fornyes et ubegrenset antall ganger. En omfattende varemerkeregistrering i flere land kan bli unødvendig kostbar om fremgangsmåten ikke tilpasses dine behov. Kostnadene kan grovt deles opp i administrative kostnader internt og søknadskostnader til myndighetene og fullmektig.
Tre registreringsmåter i Europa
Innad i EU er det nå tre inngangsporter for registrering av et varemerke og hver av dem påvirker kostnadene ulikt. Her skal vi gå gjennom noen av de viktigste forskjellene i fremgangsmåter for å registrere varemerker. De tre alternativene for å søke varemerkeregistrering er:
• Å søke nasjonalt for hver enkelt land
• Å søke gjennom det internasjonale søkesystemet (ofte referert til som Madrid-systemet)
• Å søke gjennom et Community Trademark (CTM).
Ved en nasjonal søknad søker man direkte til hvert land der man ønsker å registrere varemerket. Da forholder man seg til hvert lands nasjonale prosedyrer og prissettinger. Møter man innsigelser i det enkelte land, behandles de separat, og utfallet av søknaden vil ikke påvirkes på tvers av landegrensene.
Ønsker man vern i mange land, kan administrasjonskostnadene og gebyrene ende opp i store summer. Nasjonale søknader er mest aktuelt om man ønsker vern i et begrenset antall land.
Den internasjonale søkemetoden ble fastsatt i 1891 gjennom Madrid Traktaten. Hensikten var å gi søkeren mulighet til å oppnå en varemerkeregistrering i flere land ved å fylle ut ett enkelt søknadsskjema i sitt land, gitt at landet er medlem av traktaten. Dette kan sammenlignes med en PCT-søknad for patenter.
I dag er 57 land medlem av denne traktaten fordelt på alle verdensdelene (se http://www.wipo.int/treaties/en/ShowResults.jsp?lang
=en&treaty_id=21 ). Grunnet uenighet i reglene for traktaten er det mange land som ikke har knyttet seg til.
For å bøte på dette ble det i 1989 laget en ny avtale som heter Madrid-protokollen. Madrid-protokollen har 74 land knyttet til seg, deriblant Norge (se http://www.wipo.int/treaties/en/ShowResults.jsp?lang=
en&treaty_id=8 )
Prisen for et varemerke vil avhenge av hvor mange land man ønsker gyldighet i. Mer informasjon om registreringskostnader finner du WIPOs hjemmesider (se http://www.wipo.int/export/sites/www/madrid/en/fees/
pdf/sched.pdf ),
og pris per land finner du på http://www.wipo.int/export/sites/www/madrid/en/fees/pdf/i
ndivid.pdf
Som samlebetegnelse kalles traktaten og protokollen for Madrid-systemet. De viktigste forskjellene mellom Madrid traktaten og protokollen er beskrevet i tabellen under.
Først nasjonal, så internasjonal søknad
Før man kan søke om internasjonal varemerkeregistrering må det leveres en nasjonal søknad i hjemlandet. Ved innlevering av den internasjonale søknaden velger man ut de land som er relevante. World Intellectual Property Organization (WIPO) vil deretter undersøke om formalia i søknaden riktig.
Om det formelle er riktig sendes søknaden videre til et internasjonalt register og deretter til de nasjonale myndighetene i hvert land som er avkrysset på søknaden. De aktuelle landene har fra denne datoen 12 eller 18 måneder på å sende et avslag på søknaden til WIPO, som melder videre til søkeren.
Noen av de viktigste fordelene med en internasjonal søknad er:
• Lavere avgifter ved registrering, vedlikehold og endringer.
• Kun én søknad for registrering av varemerke
• Kun én søknad for vedlikehold av varemerket etter ti år
• Kun én søknad for endring av detaljer rund eierforholdet til varemerket (kan være aktuelt ved salg og oppkjøp av selskaper)
Ulemper ved internasjonal søknad
Ulempene med en internasjonal søknad er blant annet at den internasjonale søknaden er knyttet til den opprinnelige nasjonale søknaden i fem år. Om den nasjonale registreringen faller i løpet av de fem første årene, faller også registreringen for alle andre land registrert gjennom den internasjonale søknaden.
Om dette skjer har man en tremåneders frist til å konvertere søknaden til nasjonale søknader i de aktuelle landene (opting back). Dette gjelder imidlertid bare for søknader søkt gjennom Madrid-protokollen.
EU har egen ordning
EU har forsøkt å gjøre det enklere å søke varemerkeregistrering i medlemslandene. Gjennom en Community Trademark-søknad (CTM) har man ett søknadsskjema, én granskingsenhet, og én felles lov for håndtering av rettighetene for alle EU-land.
Ulempen er at man ikke kan velge bort land fra søknaden. Alle EU-land regnes som én enhet. Det er Office of Harmonization for the Internal Market (OHIM ) som utfører gransking og godkjenning av søknaden. Dette betyr at dersom OHIM finner innsigelser fra ett av sine medlemsland, faller hele søknaden.
Om søknaden faller grunnet innsigelse fra enkelte medlemsland er det mulig å konvertere søknaden til nasjonale søknader, eller en internasjonal søknad gjennom Madrid-systemet. Fristen for en tredjepart, typisk en bedrift i samme bransje, for å levere en innsigelse er tre måneder.
En CTM-registrering antas å lønne seg om man har kommersielle interesser i fire eller flere EU-land, og sjansen for å få godkjent varemerket er relativt høy. Mer informasjon om registreringskostnader finner du på denne nettsiden: http://oami.europa.eu/en/office/marque/taxes.htm
Fordeler ved CTM-ordningen
Hva skal man så gjøre om Europa er et viktig marked og man ønsker å oppnå varemerkebeskyttelse? Basert på det som er skissert ovenfor vil det i de fleste tilfeller lønne seg å levere en separat CTM registrering for EU-landene. En separat CTM-registrering vil innebære noe større innledende kostnader, men fordelen ved å forholde seg til én instans veier opp.
En annen fordel er at om noen land leverer en innsigelse som får medhold vet man i forkant hvilke land som vil bli problematiske om man konverterer til en internasjonal søknad.
Forundersøkelser kan gjøres
I likhet med patenter er det for varemerker også mulig å utføre forundersøkelser. Dette kan utføres i Norge av patentkontorer og Patentstyret. Med en slik forundersøkelse kan man i større grad vurdere sannsynligheten for at en varemerkeregistrering blir gyldig.
Hvis det er høy sjanse for å få et avslag bør man vurdere en internasjonal søknad, eventuelt nasjonale søknader. Om sjansen er 50 % eller mindre vil en CTM-søknad ofte være å foretrekke. Figuren nedenfor oppsummerer de viktigste forskjellene mellom de tre inngangsportene for registrering av varemerke.
