Fisk, EU og Norge – hva gjelder egentlig?
Norsk fisk er en viktig eksportvare. Vårt største marked er EU, men fisk og havbruk omfattes ikke av frihandelsprinsippene i EØS-avtalen. Hva består egentlig vårt fiskerisamarbeid med EU i?
I dag er fisk Norges tredje viktigste eksportartikkelen, etter olje og gass og metall. Norske fiskefartøyer leverte i 2005 2,6 millioner tonn fisk og skalldyr, til en fangstverdi på 13,2 milliarder norske kroner. Nær 12 000 personer har fiske som hovedyrke, fordelt på 7700 fartøyer.
Eksportutvalget for fisk oppgir at Norge i samme år solgte 657 000 tonn oppdrettsfisk til en førstehåndsverdi på 13,7 milliarder kroner. I 2005 eksporterte vi fisk og sjømat for 31,7 milliarder kroner, noe som ifølge Eksportutvalget for fisk ga en økning på hele 3,5 milliarder kroner sammenliknet med året før. Størsteparten går til Danmark, Russland, Frankrike og Japan.
Eksklusiv adgang til egen økonomisk sone
Norges fiskerisoner omfatter områder som er seks ganger så store som det samlede norske landareal. Internasjonale avtaler fastslår at de nasjonale økonomiske sonene strekker seg 200 nautiske mil fra kysten, og den nasjonale eksklusiviteten gjelder for så vel olje- og gassutvinning som for fiske.
Beskyttelse av den norske økonomiske sonen langs norskekysten, samt farvannene rundt Jan Mayen og Svalbard, er den norske Kystvaktens fremst prioritet. Norske myndigheter arbeider for å bekjempe omfanget av ulovlig fiske, men det er vanskelig å kontrollere og patruljere disse store områdene.
Det foregår da også ulovlig, ikke-registrert og ikke-regulert fiske i farvannene omkring Norge. Dette utgjør et problem både for det sårbare økosystemet i de nordlige marine strøk og for det store antallet fiskeflåter som faktisk holder seg til regelverket.
Samtidig vet vi at norske fiskeriinteresser også involverer andre økonomiske soner enn den norske. Fiskebestandene beveger seg over store havområder og fangsten i en sone har påvirkning på ressurstilgangen for fiskerne i et annet land. Hele 90 prosent av fisken som høstes av norske fiskeflåter går også andre lands fiskerisoner. Til forskjell fra olje- og gassrettigheter er rettigheter innenfor fisket derfor vanskeligere å fastslå. Fisk som en forbybar ressurs må derfor forvaltes riktig og i samarbeid med andre stater.
Internasjonalt samarbeid om felles spilleregler
Norske myndigheter samarbeider altså av flere årsaker med andre land om å fastlegge noen felles spilleregler for fiskeri- og havbruksnæringen. Avtalene skal sikre både fiskerne, industrien, ressursgrunnlaget og og fordelingen av rettigheter til å høste av bestanden.
Norge har fiskeriavtaler med England, Skottland, Færøyene, Island, Sverige, Danmark, nederland, Frankrike, Tyskland, Canada, Polen og Russland. Vi har også inngått i internasjonale og regionale avtaler som identifiserer og svartelister båter som er tatt for ulovlig fiske.
Russland og EU er spesielt viktige samarbeidspartnere innen fiskeripolitikk, men Norge deler flere fiskebestander med EU enn med Russland. EUs og Norges samarbeid innenfor fiske skal sikre en stabil tilgang på råvarer uten å skape overfiske. Partene har inngått i langtidssamarbeid når det gjelder spesielt torsk, hyse, sei og sild.
La oss se nærmere på EUs fiskeripolitikk, og på hva det norske samarbeidet med EU består i når det gjelder fisk og havbruk.
EUs felles fiskeripolitikk
EU er ifølge Europakommisjonen verdens største marked for fiskeprodukter, men blir forbigått av både Japan og USA når det gjelder mengden fisk de selv tar opp av havet. Generelt sett er fiskerisektoren kun en liten del av EUs økonomi, anslagsvis én prosent av EUs budsjett. Men 1,5 millioner mennesker i EU er avhengige av fiskeri og foredling av fisk for å sikre sitt levebrød. Det er store forskjeller mellom regionene i denne sektoren og enkelte kystregioner i EU er helt og holdent basert på fiske.
Oppdrettsnæringen i EU produserer 1,3 millioner tonn fisk hvert år, til en verdi av omkring 3 milliarder euro. Dette utgjør en treddel av den totale verdien av fiskenæringen og en femdel av volumet. Omkring 91 000 fiskebåter opererer i EUs farvann, med stort og smått. Kjøp og salg av fisk foregår tollfritt på tvers av landegrensene i EU.
EU-landene har seg i mellom en felles fiskeripolitikk. Landene er tildelt kvoter og soner etter hvilke historiske rettigheter de har kunnet vise til. Kyststater med lange fiskeritradisjoner har med andre ord mer omfattende rettigheter ved kvotefordelingene enn land med en mindre fiskerinæring.
Beslutningsmåten
Fiskeripolitikken vedtas ved kvalifisert flertall; det innebærer kort fortalt at et forslag må oppnå minst 73,9 prosent av det totale antall stemmer i Rådet. Stemmene er fordelt etter størrelsen på landene. For en del saker, deriblant fiskeri, må Europaparlamentet også gi sin positive tilslutning til et forslag om vedtak med minst 65 prosent av stemmene. Se www.europaveien.no/shownewsitem.asp?id=395 for mer om beslutningsgprosedyrene i EU.
Vil sikre viktige bestander
Dagens felles europeiske fiskeripolitikk (Common Fisheries Policy eller CFP) ble innført 1. januar 2003. Lang tids problemer med overfiske førte til at EU-landene utviklet nye prinsipper og regler for fisket. Målet var å sikre antallet gyteferdig fisk i havet for gjenoppbygning av viktige fiskebestander. Torsken var en av de særlig truede artene.
Kommisjonen anslår nå at omkring 80 prosent av bestandene fremdeles befinner seg utenfor sikre biologiske grenser. De samlede tillatte fangsttallene går i dag ut over det som forskere anbefaler. Fangstene har over en tid vært 42-57 prosent høyere enn forskerne anbefaler. Denne situasjonen forverres ved at fangstgrensene overskrides. EU har derfor satt i verk en gjenopprettingsplan for torskebestanden.
Det ble i 2003 også annet opprettet et felles inspeksjonsorgan for EU-landene, samt et rådgivende organ hvor fiskere og andre representanter fra næringen skal bli hørt.
Ulike former for støtte til næringen
EU opererer også med ulike former for støtte innen fiskerisektoren for å skape den rette balansen mellom en konkurransedyktig industri og bærekraftige bestander. Man vil unngå at Europa på nytt havner i en situasjon hvor det er langt flere fiskeflåter enn hva bestanden kan håndtere. Derfor ytes det støtte også til andre typer fiske enn havfiske, som til innenlandsfiske, akvakultur og foredlingsindustrien. Mye av støtten er øremerket regioner med lavere næringsaktivitet.
Mer om EUs fiskeripolitikk finner du på Europakommisjonens sider: http://europakommisjonen.no/tema/fiskeri/Fiskeripolitikk.pdf eller http://europa.eu/pol/fish/index_da.htm.
Norges avtaler med EU
Norge er ikke en del av EUs felles fiskeripolitikk. Avtalene vi har med EU innen fiske og havbruk er heller ikke like omfattende som de EU-landene har inngått seg imellom. Den norske økonomiske sonen er utelukkende norsk myndighetsområde, men Norge og EU samarbeider om å forvalte ressursene i havet gjennom fordeling av fangstkvoter. Disse kvotene forhandles det om hvert år (såkalt Total Allowable Catch).
Fiskeprodukter er heller ikke omfattet av EØS-avtalens generelle prinsipper om fri markedstilgang, statsstøtte eller konkurranselikhet. Andre norske industrivarer kan føres tollfritt inn på EU-markedet, men for fisk og fiskeprodukter gjelder andre betingelser. Protokoll 9 av EØS-avtalen inneholder reglene for handel med fisk og fiskeprodukter, se http://secretariat.efta.int/Web/EuropeanEconomicArea/
EEAAgreement/protocols/changed_protocols/protocol9.pdf.
Hovedtrekkene i protokoll 9 er at Norge har tollfri handel for flere hvitfiskprodukter og tollreduksjoner på flere andre produkter. Viktige norske eksportprodukter som laks, sild, makrell, kamskjell og sjøkreps er imidlertid ikke omfattet av EØS-avtalens tollreduksjoner, men det er inngått separate avtaler mellom Norge og EU om kvoter med preferansetoll på enkelte av disse produktene.
Spesielt mye oppmerksomhet har det vært rundt handelen med oppdrettslaks, hvor EU gjennom en årrekke gjentatte ganger har anklaget Norge for å drive dumping av norsk laks på EU-markedet. Dette har ført til at EU har innført antidumpingtiltak mot import av oppdrettslaks fra Norge. Den norske regjeringen har motsatt seg tiltakene og mener det i realiteten dreier seg om ulovlig beskyttelse av den europeiske oppdrettsnæringen.
Norge har videre implementert EU-regelverket for veterinærkontroll selv om dette ikke er en del av EØS-avtalen. Dette letter eksporten av norsk fisk til EU-landene fordi norske råvarer blir underlagt de samme kontrollkravene som de europeiske.
Hva om Norge ble EU-medlem?
Et av de store stridsspørsmålene i debatten om et eventuelt norsk medlemskap i EU har vært fiskerisektoren. EU-tilhengerne har fremhevet behovet for fri markedstilgang for norske fiskeprodukter mens skeptikerne på sin side har holdt den autonome norske evnen til å utforme en nasjonal fiskeripolitikk, samt rettigheter til ressursene, som viktige grunner til ikke å bli medlem. Hva ville skje om Norge skulle bli EU-medlem i dag?
For det første kan vi fastslå at også fiskerispørsmålet ville blitt gjenstand for forhandlinger ved et eventuelt norsk medlemskap i EU. Avtalene det ble stemt over i 1972 og 1994 vil ikke nødvendigvis reflektere de betingelser Norge og EU ville komme frem til i nye forhandlingsrunder.
For det andre vil det være sannsynlig at de lange historiske tradisjonene med fiske i Norge ville føre til at Norge ble tildelt omfattende områder som ”sine” i EU-farvannet – i stor grad de samme som i dag, med full suverenitet og råderett over 12 nautiske mil utenfor kysten, der kystfisket foregår i dag.
Samtidig ville fri markedstilgang for fisk i EUs marked sannsynligvis innebære at EU ville stille sterkere krav til adgang for europeiske fiskefartøyer i norsk økonomisk sone. Dette kunne for eksempel bety at enkelte spanske eller engelske fiskefartøy ville måtte gis tillatelse til å fiske utenfor norskekysten.
Allianser og kompromisser
Et norsk medlemskap i EU ville også medføre at norske myndigheter delegerte den norske suvereniteten på fiskeripolitikken til europeisk nivå. Fiskeripolitikken vedtas som nevnt med kvalifisert flertall, og Norge ville være med på å fatte disse beslutningene i fellesskap med de 27 nåværende EU-landene. Vi ville ikke ha vetorett, men måtte skape allianser og enighet med land som hadde felles interesser med oss innenfor fiskeri. Ofte skapes slike allianser ved at man inngår i kompromisser på tvers av politikkområder.
Noen vinner, noen taper?
Spørsmålet om EU-adgang til norske og islandske fiskeressurser har vært temaer ved den senere tids forhandlinger mellom EFTA og EU ved østutvidelsene av EU og EØS-området. Norge, og særlig Island, har her vært svært fast bestemt på ikke å tillate noen EU-fartøyer adgang i nasjonale suverenitetssoner.
Det er i dag høy toll på bearbeidet fisk til EU. Denne ville falle bort og gi større grunnlag for bearbeidingsindustrien i Norge. Norske fiskere, derimot, ville bli utsatt for sterkere konkurranse, mener EU-skeptikerne.
Hva det endelige forhandlingsresultatet ville vise avhenger av den norske forhandlingsstyrken, hvor mye den norske siden ville være villig til å inngå konsesjoner på andre områder og liknende.
Mer om Norges samarbeid med EU innenfor fisk finner du på Fiskeri- og kystdepartementets sider http://www.regjeringen.no/nb/dep/fkd/tema/I
nternasjonalt_samarbeid_om_fiskeri/Fiskerisamarbeidet-med-EU.html?id=437333.
Nøkkeltall for norsk fiskenæring finner du hos Statistisk sentralbyrå: http://www.ssb.no/fiskeri_havbruk/.
EUs oppdrettsvirksomhet: http://ec.europa.eu/fisheries/cfp/aquaculture_processing/
aquaculture_en.htm