Arbeidere til øst og vest
Innenfor EØS-området gjelder prinsippet om fri flyt av arbeidskraft. Men hvilke regler gjelder egentlig her? Hvilke konsekvenser har de siste EU-utvidelsene for Norge når det gjelder arbeidskraft? Og hvor mye flyter arbeidskraften egentlig i EU-markedet?
Arbeidstakere i EU har vide rettigheter. Et viktig prinsipp i det europeiske indre markedet er at arbeidstakere fritt skal kunne finne arbeid og oppholde seg i et annet EU/EØS-land. Dette betyr at norske arbeidstakere kan søke arbeid i andre europeiske land, men også at EU-borgere, islendinger og liechtensteinere kan komme hit på jobbjakt. La oss se nærmere på hvilke regler som egentlig gjelder for arbeidstakere på vei hit.
Arbeidssøkende kan være her i seks mndr.
EØS-borgere kan oppholde seg fritt i Norge i tre måneder uten spesiell tillatelse. Dersom de er arbeidssøkende har de anledning til å være her i seks måneder uten ytterligere tillatelse. Derimot kan ingen begynne å arbeide uten å ha arbeidstillatelse, og det stilles strenge krav til arbeidsforholdet.
En arbeidstaker fra et annet EØS-land har også rett til å ta med seg sin familie til Norge. Rettigheter i det norske trygdesystemet opparbeides etter bestemte regler.
Nordiske borgere trenger imidlertid ikke arbeidstillatelse for å kunne jobbe i Norge. For andre lands borgere er regelverket derimot strengere enn beskrevet ovenfor:
a) Borgere fra Polen, Tsjekkia, Ungarn, Estland, Latvia, Litauen, Slovakia og Slovenia omfattes av overgangsordninger. Reglene innebærer at disse landenes borgere må ha oppholdstillatelse i Norge for å kunne arbeide her. Kravet for å få dette er at de må kunne dokumentere et foreliggende arbeidsforhold (eller et tilbud om arbeid) på norske lønns- og arbeidsvilkår (som hovedregel en fulltidsstilling eller flere deltidsstillinger som til sammen utgjør en heltidsstilling).
Landenes borgere kan allikevel oppholde seg i tre måneder uten å søke om verken oppholdstillatelse eller arbeidstillatelse, og i seks måneder hvis de er arbeidssøkende. Dersom de ikke har arbeid innen denne perioden løper, ut må de forlate landet.
En arbeidstillatelse for borgere fra landene ovenfor gjelder i ett år om gangen, med mindre det dokumenterte arbeidsforholdet er av kortere varighet. Da kortes tillatelsestiden også ned. Tillatelsen kan imidlertid fornyes.
Les mer om overgangsreglene på UDIs hjemmesider, lenke http://www.udi.no/templates/Tema.aspx?id=7939
b) Romania og Bulgaria ble medlemmer av EU 1. januar 2007, men landene er foreløpig ikke en del av EØS-systemet. Derfor må borgere fra disse landene inntil videre følge de prosedyrene som gjelder for land utenfor EU/EØS-området. Når EU og EFTA har fullført sine forhandlinger om utvidelsen av EØS vil Romania og Bulgaria omfattes av de samme overgangsordninger som ble gjort gjeldende for landene ved 2004-utvidelsen.
Overgangsordningene gjelder i første omgang i to år, men perioden kan forlenges. Flere av de etablerte EU-landene har også innført overgangsordninger for rumenske og bulgarske arbeidstakere. Les mer om arbeidsinnvanding fra Romania og Bulgaria på UDIs nettsider, lenke her http://www.udi.no/templates/Page.aspx?id=8021
Fellesforbundet mener, ifølge Dagsavisen (se på http://www.fafo.no/Oestforum/index.html ) at vi kan vente en god del rumenske verftsarbeidere til Norge når EØS-avtalen utvides. Landet har en betydelig verftsindustri, og mange vil nok la seg friste av å tidoble lønningen ved å arbeide i Norge.
Handelen med Bulgaria og Romania er per i dag ellers begrenset, om vi ser bort fra en viss aktivitet tilknyttet verftsindustrien.
Økt pågang fra øst
Arbeidsinnvandringen til Norge i 2004 og 2005 bar preg av EU-utvidelsen mot øst den 1. mai 2004. De fleste arbeidstillatelsene som ble gitt av UDI i denne perioden, (både førstegangstillatelser og fornyelser), ble gitt til søkere fra Polen, Litauen, og Latvia. Nær 24 197 polske borgere fikk innvilget arbeidstillatelse i 2005, mot 17 977 i 2004. 8 902 litauiske søkere og 1 520 søkere fra Latvia fikk arbeidstillatelse i Norge i 2005.
Antallet arbeidstillatelser utstedt til borgere fra de aktuelle landene steg ytterligere med 47 prosent i 2006, (se lenke http://www.udi.no/templates/Page.aspx?id=8037 ) til totalt 52 000. (Til sammenlikning fikk 90 000 personer bare fra Polen arbeidstillatelse i Irland i 2006, se på http://euobserver.com/9/23187?rss_rk=1)
Fremdeles er hoveddelen av tillatelsene gitt til polakker, deretter kommer tillatelser gitt til personer fra de baltiske landene. Bare en av fem er utstedt til en kvinne.
Virkningene omdiskutert
Effektene av arbeidsinnvandringen fra Øst-Europa er omdiskutert. Enkelte mener det svekker konkurranseevnen hos norske bedrifter, spesielt innenfor byggeindustrien og håndverkertjenestene. Andre peker på forhold hvor kyniske arbeidsgivere i Norge har ansatt eksempelvis polske, latviske eller estiske arbeidere uten å gi dem akseptable lønninger, gyldige kontrakter eller rettigheter som samsvarer med Arbeidsmiljøloven.
En tredje innfallsvinkel er mer positiv; Stein Lier-Hansen i Norsk Industri (se på http://www.dn.no/forsiden/naringsliv/article986564.ece ) mener at arbeidstakerne fra de nyeste EU-medlemslandene bidrar til norsk verdiskapning med omkring 2,5 prosent eller 50 milliarder kroner årlig. - Uten disse arbeiderne ville rentene vært høyere og den industrielle verdiskapningen lavere, mener Lier-Hansen.
Hva gjør Norge?
På bakgrunn av forskjellene i lønns- og kostnadsnivået mellom de nye medlemslandene og Norge har det vært uttrykt bekymring for sosial dumping i det norske arbeidsmarkedet. Begrepet betegner at utenlandske arbeidstakere kommer til Norge og utfører arbeid på lønns- og arbeidsvilkår som er vesentlig dårligere enn norske.
Som en følge av tilfeller av sosial dumping har norske myndigheter innført krav om minstelønn for bygningsindustrien. Dette gir Arbeidstilsynet større rom for å gripe inn i forhold der lønns- og arbeidsvilkårene er vesentlig dårligere enn for norske arbeidstakere.
Tariffnemnda har avgjort at tariffavtaler for bygningsindustrien skal være allmenne. Det betyr at avtalt minstelønn innen byggfag gjelder for alle arbeidstakere i sektoren i hele Norge (fra 1.1.2007). I dag er minstelønn 132,25 kroner.
Store muligheter – liten mobilitet
På tross av enkelte utfordringer og en viss pågang fra enkelte land kan det sies av arbeidsinnvandringen fra EØS er relativt beskjeden og at arbeidskraften i EØS-landene generelt sett er svært lite mobil.
EU arbeider for å gjøre den europeiske mobiliteten større. En rekke ulike tiltak er gjort for både å øke den geografisk mobiliteten og for å stimulere flere europeere til å bytte jobb litt oftere, skaffe seg mer kompetanse og bevege seg i arbeidsmarkedet slik at de kan yte mer av sitt potensial. Det er først og fremst på regelverkssiden EU har satt inn støtet, ved å sikre arbeidstakernes rettigheter når de søker jobber i EØS-området og ved å gjøre arbeidsmarkedet i EU mer oversiktlig.
En studie ble gjennomført i fjor i anledning ”European Year of Workers’ Mobility. EUs statistikkbyrå Eurostat ønsket å finne ut hvorvidt arbeidstakere faktisk var klare for å erobre det store, felles europeiske arbeidsmarkedet og flytte etter gode jobber og karrieremuligheter.
24 000 personer ble i september 2006 spurt om sine holdninger og tanker omkring det å flytte ut av hjemlandet for å søke arbeid i et annet EU/EØS-land. Det store flertallet mente at regelverket for fri flyt av arbeidskraft var positivt, men nokså få var personlig interessert i å benytte seg av mulighetene. Hovedårsaken var rett og slett redsel for å miste sitt sosiale nettverk og bli ensom i et nytt land. Samtidig fortalte mange at de syntes livet var svært godt der de var, og at de derfor ikke ønsket å etablere seg på ny.
Flytter heller innenlands
Undersøkelsen viste også at flere europeere ville vurdere å flytte til en ny region i eget land enn et nytt land. En tredjedel av de spurte hadde allerede flyttet ut av sin hjemregion på grunn av arbeids- eller utdanningsmuligheter, og flertallet sa seg godt fornøyde med sin avgjørelse. De fleste hadde også bestemt seg for å bli i den regionen de hadde flyttet til.
Fire prosent av de spurte hadde flyttet til et annet EU-land mens tre prosent oppga at de på et tidspunkt hadde flyttet til et land utenfor EU. Blant eventyrerne som hadde flyttet til utlandet for å søke arbeid, var det flest unge menn med høy utdannelse. Mange så naturlig nok problemer knyttet til språk og kulturforståelse som en betydelig hindring for å bevege seg ut i fremmede lands arbeidsmarked.
Slovenerne, esterne, tsjekkerne, polakkene og slovakene oppga i noen tilfeller også kravet om arbeidstillatelse som en hindring for arbeidsmobilitet – ikke overraskende siden disse landene fremdeles er underlagt overgangsordninger som begrenser arbeidsinnvandringen til de øvrige EU/EØS-landene.
Holdningen til flytting varierer betydelig
Undersøkelsen viste også at holdningene til å flytte til utlandet varierte fra land til land. Blant dansker, svenskene, irene og slovakene mente 60 prosent at nytt arbeid i et nytt land kunne være en flott mulighet for den enkelte. Grekerne og kypriotene var derimot slett ikke enige – her var det under 30 prosent av de spurte som så på mulighetene som positive.
De som faktisk hadde personlig erfaring med langvarige utenlandsopphold rapporterte stort sett om positive erfaringer. 46 prosent kunne ikke komme på noen negative sider ved oppholdet, mens enkelte følte at kontakten med venner og familie var svakere på det tidspunktet de vendte hjem igjen. For dem som derimot kunne vurdere å flytte til utlandet og arbeide en tid er det muligheten til å lære seg et nytt språk og opplevelsen av et annet klima som virker motiverende.
Hjemme best?
Mobiliteten i arbeidslivet er generelt lavere i EU enn i USA. Ifølge Eurostat pleier antallet arbeidere som i løpet av det siste året har skiftet jobb, å ligge under ti prosent. I USA er det gjennomsnittlige arbeidsforholdet 6,7 år mot 10,6 år i Europa og 12,2 i det mer lojale Japan.
Folk flest skifter ikke jobb alt for ofte – i gjennomsnitt har en danske, en engelskmann og en svenske hatt nesten seks jobber så langt i karrieren mot færre enn tre blant sysselsatte i Østerrike, Slovakia, Malta, Portugal og Italia.
Antallet jobber tenderer til å være høyere ved starten av en karriere enn mot slutten av den, slik at unge arbeidere skifter arbeid oftere. Hele en av fire i undersøkelsen har faktisk aldri skiftet arbeidsgiver. På tross av dette oppgir hele 77 prosent at de ikke liker ideen om å ha én jobb hele livet. Sverige viser seg å være landet med høyest arbeidsmobilitet, og dette samsvarer også med at 79 prosent oppgir at de har stor tro på at arbeidsmobilitet er godt for det enkelte menneske.
Den vesteuropeiske bekymringen for å bli oversvømmet av nye EU-borgere fra det østlige Europa kan også avblåses. Undersøkelsen viser for det første at kun én prosent av innbyggerne i EUs 12 nyeste medlemsland allerede har flyttet til et annet EU-land, og for det andre at bare tre prosent i det hele tatt kunne tenke seg å gjøre det (mot fem prosent i EUs etablerte medlemsland). Konklusjonen må være at de fleste trives svært så godt med det hjemlige, kjente og kjære.
Les mer om undersøkelsen på Kommisjonens hjemmesider på http://ec.europa.eu/employment_social/workersmobility
_2006/index.cfm?id_page=51